Bønn i en moderne tid..

Fadervår brukes i samtlige gudstjenester og kirkelige handlinger - fra dåp, konfirmasjon og vigsel til gravferd. I seg selv bør det si noe om bønnens betydning for den kristne kirke. Fra tidligste tid ble Herrens egen bønn brukt i gudstjenesten. Matteusevangeliets versjon av Fadervår viser det - ettersom det der har kommet inn liturgiske uttrykk (f. eks. "du som er i himmelen" og "for riket er ditt og makten og æren i evighet") jfr. Lukasevangeliets versjon av Fadervår! Herrens egen bønn var ikke noe allemannseie, men ble forbeholdt de Jesustroende og overlevert til dåpskandidater først ved slutten av deres opplæring, og den ble formidlet av biskopen. Den ble brukt i den delen av gudstjenesten som IKKE var åpen for udøpte.

Jesus lærte sine disipler å be Fadervår. I datidens jødedom var det ikke ualminnelig at de forskjellige grupperinger kunne ha sine spesielle bønner som etslags kjennetegn eller banner for hva de stod for. Kanskje lærte Jesus sine disipler Fadervår fordi han ville at det skulle være de Jesustroendes "fane" eller banner som signaliserte hva de trodde. Hvorfor skulle Jesus ellers lære sine disipler å be - de som tilhørte et bedende folk der bønner omgav alle viktige stunder i deres jordiske liv? Jesus tilhørte et folk som i utgangspunktet KUNNE be - og slik sett ikke trengte noen opplæring! 

Fadervår er en "mønsterbønn" for kristne - og da er det viktig å registrere hvordan de første bønnene ikke handler om våre ønsker og behov, men om Gud, hans vilje og ære! Å be er mye mer enn å framføre sine egne ønsker! Å be handler om å betro seg selv og sitt liv til Gud; det handler om å takke, lovprise og gi Gud all ære og dessuten uttrykke sin tiltro til ham. Dernest kan egne ønsker, lengsler, behov etc følge. 

Noe av det spesielle Jesus formidlet i forbindelse med Fadervår, var betegnelsen på Gud som "abba" = "pappa"  Sånn tiltale man bare ikke Gud i datidens jødedom! I det jødiske gudstjenestefelleskapet tiltalte man Gud som den opphøyde,  fullkomne, majestestiske Gud han var og er - og der avstanden mellom Gud og mennesker hindret en tiltale til Gud som "pappa" = et barns fortrolige henvendelse til sin  far. Men Jesus går på tvers av dette: han formidler at de Jesustroende gis rett til å tiltale Gud som "pappa" = den omsorgsfulle, omtenksomme, gode far som elsker sine barn. Gud er Jesu Kristi Far = Jesus har et spesielt nært forhold til Gud Fader. Ved å lære disiplene Fadervår gir han dem og oss retten til å henvende oss til Gud som til en god, nær og omsorgsfull far! For det er faktisk ikke noe vi automatisk har rett til! 

Symboler på messehakelen: korset og evighets/seierskransen = Jesu død og oppstandelse og håpet om det evige liv.

Et symbol kan sies å være et tegn som peker ut over seg selv mot det tegnet/symbolet er et tegn på! Hvilket betyr at for å få med seg symbolets budskap, bør man kjenne til "koden." Her kommer noen "koder" = forklaringer:

Når man f.eks. ser en åpen hånd som peker nedover fra "oven," er det et tegn/symbol på Gud Fader som vil ha/søker kontakt med menneskene.Ser man et øye, kan det være et tegn/uttrykk for Gud som følger med/tar vare på oss. Ser man tegning/bilde av et lam med et kors, er det et bilde på Jesus Kristus som Guds lam som bar verdens synder. En ring/krans symboliserer evigheten og seieren= seieren over synd, nød og død= det evige liv. Et hjerte symboliserer/ uttrykker kjærlighet. En fisk symboliserer Jesus kristus, verdens frelser, fordi det greske ordet for fisk, "ichthys," betyr "Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser." de kristne anvendte i den tida de ble forfulgt, ofte som en del av et halskjede, en fisk - dermed visste medtroende hvem de var. Korset som i et luthersk land i dag oppfattes som et dødssymbol eller som det viktigste kristne symbol, var slett ikke noe slikt i kirkens første tid. Å bli korsfestet ble oppfattet som en ydmykende, skammelig død - det er ingen tilfeldighet at korset som sådan ikke akkurat dominerer  i den eldste kristne kunst!

At duen symboliserer Den Hellige Ånd, skyldes naturligvis beretningene om Jesu dåp der Den Hellige Ånd kom over ham "som en due. 

Kransen er et evighets - og seierssymbol. En krans som en ring har ingen begynnelse og ingen slutt: slik symboliserer den evigheten. Men en krans står for noe mer. Paulus kan bruke uttrykket "seierskrans," og da assosieres det med "seieren" det er å få andel i det evige liv og Guds rike. Seierskransen henspiller på den kransen de seirende fikk i idretter. (Førstemann til mål). En krans på en båre symboliserer sterkt håpet om at den døde har nådd fram til/får nå fram tildet store mål:livet i Guds rike.