Organist: Tore Reppe, tlf. 91633837, e-post: tore.reppe@gmail.com
Kirkeverge/daglig leder: Stein Roar Kvam, tlf 902 31 341
Kirketjener/kirkegårdsarbeider: Roald Haug tlf. 474 13 588
Den svarte samarien med hvirt pipekrage ble innført i Norge ved reformasjonen i 1537. Det er absolutt legitimt å si at denne drakten var uttrykk for at presten var Kongens embetsmann, for med reformasjonen ble biskoper og prester ikke lenger valgt av kirken selv, men av kongen- som var den som innførte reformasjonen uten noe som helst folkekrav om dette. Samarien ble opprinnelig brukt som hverdagsdrakt, altså uavhengig av prestens liturgiske tjeneste. Den ble også brukt av anre statlige tjenestemenn.
Pipekragen ble til i Spania og var på moten i 1550-1650. I Norge fantes det flere som kunne rense og oppstille åpipekrager; den siste var Jenny Tiller i Trøndelag som avsluttet sin virksomhet i en alder av 82 år. Danske prester har beholdt den gamle samarien og pipekragen.
I 1980 vedtok DNK å gå oevr til den nåværende prestekjole, kalt "alba" som betyr "hvit." ( "Alba" er for øvrig det gamle navnet på det som ble kjernen til dagens Skottland!) Albaen var da sammen med stolaen et liturgisk "presteplagg" brukt av andre store kirkesamfunn. Blant argumentene mot den gamle samarien var at den var et symbol/uttrykk for presten som kongens/statens funksjonær mer enn som prest. Det ironiske er at stolaen (som følger fargene i kirkeåret) som prestene bærer rundt halsen utenpå albaen, faktisk er et embetstegn: keiser Konstantin var den som gav biskopene dette som et tegn på at de var keiserens embetsmenn!!
Før DNK innførte ny prestedrakt, ble det bestemt at ved gudstjenester skulle prestene ha hvite messeskjorter utenpå samarien. Samarien var prestens personlige embetsdrakt. Messeskjorten tilhørte den lokale kirke. I Alvdal fikk vi en ny, strykefri messeskjorte på begynnelsen av 1980-tallet- som dessuten var betydelig LETTERE å bære enn den gamle....
Under denne overskriften vil det følge forskjellig angående prester og prestetjenesten før i tida. Omtale av tidligere prester i Alvdal og prester som betjente Alvdal før Alvdal prestegjeld ble opprettet i 1863, er å finne under separate overskrifter. De kan ha form av dokument som kan lastes ned.
Litt generelt: En merkbar endring som kom med reformasjonen, var at prestene fikk gifte seg. Som mange vil vite giftet Luther seg, og andre reformatorer som Jean Calvin i Geneve, (reformerte kirke. Giftet seg med enke etter en gjendøper), John Knox i Scotland, presbyterianske kirke, reformert) (giftet seg to ganger); Thomas Cranmer i England, anglikanske kirke (giftet seg før det var tillatt for prester i England, men lurte kona si inn i landet). Luther og hans familie ble enslags modell for prestelivet/prestefamilien i den lutherske kirken.
I Norge ble det utviklet det man nærmest kan kalle et "prestedynasti:" prester giftet seg med prestedøtre; noen giftet seg med enker etter prester(ikke uten videre enker etter forgjengeren i embetet!) og prestesønner kunne giftes bort til presteenker. Historikeren Steinar Imsen påpeker at passende ektefellekandidater kunne man jo finne i kollegakretsen i regionen man virket i- man behøvde ikke nødvendigvis "dra langt av gårde." Enkelte prester i vår region giftet seg først med en søster og etter hennes død med en annen søster. Prestesønner kunne også bli kapellaner hos sine fedre og overta sokneprestembetet etter dem. Det måtte jo godkjennes av myndighetene- og ble det ofte. Inntrykket jeg har angående prestene som betjente Alvdal i tidligere tider, er at de ofte hadde mange barn- som skulle forsørges. Det å få et eller flere barn inn i prestestillinger var en farbar vei.
Mange kan tro at klokkeren er den som ringer med kirkeklokkene , men sånn er det ikke. Det var en gang at de gjorde det - i middelalderen. Opprinnelig var minstekravet at det skulle være en klokker i hvert sokn, mens det seinere hette at det skal være en klokker ved hver kirke, hvis ikke annet er/var bestemt av departementet.
Klokkertjenesten ble etterhvert utvidet til også å omfatte kirkesangerfunksjonen (= være forsanger ved gudstjenestene). På Alvdal kirkegård har vi en gravstøtte for klokker og kirkesanger Karl Aas som dermed får fram at denne generelle ordningen også ble praktisert i Alvdal. Seinere skulle klokkeren dessutenvære presten behjelpelig med undervisning i katekismen. klokkeren skulle helst foreta dette på søndagen, men på 1600-tallet mente flertallet av biskopene at det burde kunne skje også på andre ukedager.
I 1635 innførte en forordning "lekmannsmesser" i annekskirkene som klokkerne skulle lede når annekskirkene lå så langt unna hovedkirken at det var vanskelig for presten å nå fram med regelmessige gudstjenester. Dette var neppe noe "problem" i Alvdal. Klokkeren skulle, der han ledet gudstjenesten, fra kirkens kor (ikke alter) lese evangelietekstene, deretter en forklaring av teksten fra en "postille" og deretter lede menigheten i bønn. Dessuten skulle klokkeren gjennomgå katekismen. Seinere ble klokkeren pålagt å føre gjenpart av kirkeboka, noe det ble slutt på i Alvdal i 1966 etter vedtak fra soknerådet.
Klokkerfunksjonen er stadig lovpålagt, men i Alvdal har klokkerfunksjonen i mange år vært basert på en turnus av frivillige klokkere. Midlene som ellers hadde vært brukt påen fast (men liten) klokkerstilling er lagt inn i stillingen som kirkeverge/daglig leder. Klokkerens funksjon ved gudstjenester er å være tekstleser lese kunngjøringer, ledse inngangsprosesjon m.m.
Klokkerfunksjonen ved begravelser er å ha en stor del av ansvaret for ordning og opplesning av kranser/bårebuketter i samråd med forrettende prest, og eventuelt også takke for frammøte etc.
Opprinnelig ble funksjonene til dagens kirketjener utført av klokker og kirkeverge, mens arbeidet med å grave opp og kaste igjen grav ble utført av avdødes egne slektninger. En fast kirketjener/graver- eller kirkegårdsarbeiderstilling er derfor av relativt ny dato. I Alvdal ble det opprettet 100% stilling i 1980 med Embret Granrud som den første som hadde full stilling.
Tidligere fikk man betalt for den enkelte grav. I 1898 "antages" Peder Haldorsen Steien og Martin Nilsen som kirketjener og graver i Alvdal, og før 1898 hadde kirketjeneren også hatt som oppgave å varme opp kommunehuset og holde det i ordentlig stand. Det ble det slutt på i 1898. Steien og Nilsen sa opp samme år som de ble tilsatt fordi lønnen var for lav, men Steien søkte på nytt og fikk en lønnsøkning. Samtidig ble det vedtatt instruks for kirketjeneren der det bl.a. heter at kirken må vaskes rundt minst 2 ganger årlig! I mange år hadde kirketjenerstillingen omfattet kapping av ved til oppvarming av kirken, men i 1929 ble dette satt bort til "en arbeidslaus som treng det best."
Følgende har vært kirketjener/graver etter opprettelse av 100% stilling i 1980: Embret Granrud; Magne P. Nerli og Roald Haug som stadig er det.
Nåværende kirketjener/kirkegårdsarbeider tjener iallfall noe mer enn forgjengerne Steien og Nilsen fikk i 1898. da fikk de betalt for graving og gjenkasting av grav og ringing ved begravelser kr. 4.50 pr. grav i perioden 15.11-15.6 og kr. 3.50 pr. grav i perioden 15.6-15.9 (11).