Kristi Himmelfartsdag

Denne dagens tema er Kristi opphøyelse- det som i vår trosbekjennelse uttrykkes slik: for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd. Sagt på en annen måte: dagen markerer at han som døde for oss, lever og har andel i Guds makt og myndighet. Den eldgamle korte trosbekjennelsen "Kyrios Christos" (=Kristus er Herre!") passer godt som dagens "motto." Dagen kommer 40 dager etter påske- dette på grunnlag av at Jesus ifølge Lukas var sammen med apostlene 40 dager mellom hans oppstandelse og tilbakevending til Gud. Etterhvert som kirkeårets festdager ble knyttet til flere spesifikke hendelser i Jesu liv, kom også Kristi himmelfartsdag inn som egen festdag.

Om kirkeåret

Kirkeåret kan sies å ha sin bakgrunn i flere elementer: i søndagen som var den faste gudstjenestedagen, og i det som ble de store høytidene: jul, påske og pinse. Det tok svært lang tid før man fikk et systematisert og sammenhengende kirkeår.

Søndagen var opprinnelig den første dag i uka- og det var på den første dag i uka kvinnene kom til den tomme graven. Som Herrens oppstandelsesdag feires derfor hver søndag med gudstjeneste. Opprinnelig var det såkalt "lectio continua" - det bibelske skriftet man begynte å lese fra en søndag, fortsatte man å lese fra neste søndag/neste gudstjeneste.

Julenatt, påskenatt og pinseaften leste man tekstene knyttet til de spesifikke hendelser høytidene markerte. Etterhvert førte disse forhold til den såkalte "perikopeinndelingen" som kom til i stor grad å fortrenge "lectio continua" - man leste utvalgte avsnitt fra flere steder i de bibelske skrifter.

De store høytidene ble opprinnelig markert ved midnattsmesser- men fikk etterhvert sin "oktav," dvs. en spesiell gudstjeneste på den åttende dagen som markerte at de respektive høytider var over.

Etterhvert kom flere begivenheter i Jesu liv til å bli markert gjennom kirkeåret - man fikk f.eks. Skjærtorsdag og Langfredag med egne gudstjenester som fokuserte de dagenes begivenheter i Jesu liv.  Julen ble opprinnelig feiret 6.januar, og da var det IKKE Jesu fødsel som sådan som stod i sentrum, men hans guddommelige opprinnelse. Følgelig leste man gjerne fortellingen om Jesu dåp og ikke fortellingen om Jesu fødsel fra Lukasevangeliet. Seinere ble julen flyttet til 25.desember, og andre tekster kom til å bli fokusert, som prologen i Johannesevangeliet (fast prekentekst hos oss 1.juledag) og Luk.2.1-14(20).  Kristi himmelfartsdag kom etterhvert til, med markering av Jesu tilbakevending til Gud og Kristus som Herre.

Etterhvert utviklet man en lengre forberedelsestid i forkant av jul og påske, henholdsvis advent og fastetid.  Det var skikk å faste kvelden i forkant av midnattsmessene på de store høytidene -og det kom til å bli skikk også å faste i forkant av skjærtorsdag og langfredag. En frivillig faste kunne for øvrig gjennomføres på ukedagene onsdag og fredag. Poenget med fasten var religiøst: man skulle frifgjøre seg fra bindinger til det materielle og fysiske og konsentrere seg om de åndelige "ting." I utformingen av fastetiden før påske kom utgangspunktet til å bli Jesu faste i 40 dager før hans offentlige virke. Men østkirken og vestkirken beregnet fastetiden forskjellig, for østkirken tok ikke lørdag og søndag med i fastetiden, mens vestkirken inkluderte lørdagen.

Kirkeåret ble utviklet gjennom en lang og komplisert prosess som det neppe er full klarhet over enda når det gjelder den detaljerte utvikling. I vest ble dette ytterligere komplisert ved reformasjonen. Kirkeåret hadde fått en rekke helgendager og helgenfester og andre kirkelige fester, og mye av dette ble fjernet ved reformasjonen - og seinere både gjeninnført, fjernet og flyttet på.