Om kremasjon - litt historikk

Kremasjon ble ikke godtatt av jødene. De første kristne var jøder og overtok den jødiske jordbegravelsen. Vi kjenner ikke til dogmatiske grunner for å avvise kremasjon fra tidlig kristen tid. Derimot kan det tenkes at man forbandt kremasjon med ikke-kristne livssyn og også av den grunn ikke ville praktisere det. Da man i det 19. århundre fikk den moderne kremasjonsbevegelse som førte til opprettelse av kremasjonsforeninger og oppføring av krematorier, var presteskapet splittet i sitt syn.

Mye av bakgrunnen for at kremasjonsbevegelsen oppstod, var de forferdelige forhold på mange kirkegårder, slik at det i utgangspunktet var hygieniske hensyn som lå til grunn. Leger var ofte framtredende i bevegelsen som omfattet flere forskjellige land. Norsk Ligbrændingsforening ble stiftet 07.02.1889 med statsråd H.R Astrup som formann. Den fikk seinere navnet "Norsk Kremasjonsforening." Foreningen ble avviklet i 2002, mens en stiftelse, Norsk Kremasjonsstiftelse i dag forvalter midlene etter foreningen. Det var ikke minst takket være kremasjonsforeningen at man fikk "Lov om Likbrenning" av 1898. Gravferdsloven av 1996 med seinere endringer inneholder i dag bestemmelser om kremasjon.

Forskjellige argumenter har vært framført for og imot kremasjon. Ingen kan sies å ha vært av prinsipiell art, men snarere av mer praktisk natur. Tilhengerne viste til at kremasjon var mer hygienisk. Dessuten trengte man ikke så store arealer til gravplasser. Man henviste til den "usunne" praksis med å bruke gravene om igjen, noe man kunne slippe ved kremasjon. I det 19. århundre var det dessuten en ganske utbredt frykt for å bli levende begravd, noe bl.a. forarbeidene til loven om kirker og kirkegårder av 1898 viser ganske tydelig. Det er også kilden til bestemmelsen om at avdøde ikke kunne gravlegges før tidligst etter 72 timer. Man skal heller ikke se bort fra en viss frykt for likrøveri. I andre land kunne likrøveri være en ganske stor og økonomisk innbringende aktivitet, uansette hvor ulovlig det var, bl.a. fordi anatomistudiet som da var under utvikling, hadde "visse behov."

En del motstand mot kremasjon fra kristent hold var basert på troen på den legemlige oppstandelse, bokstavelig forstått. Kremasjon ble oppfattet som en voldshandling mot det døde legeme og i strid med kristen tro. Kanskje så man for seg at kremasjon ville ødelegge muligheten for en slik oppstandelse? For biblisistisk tenkende mennesker kan det faktum at Jesus ble jordbegravet, også ha spilt en rolle i argumenteringen.

Gjennom historien har nok kirken vært generelt avvisende til kremasjon, men det er vanskelig å finne prinsipielle grunner for det, og holdningenbe i kirken (her anvendt i betydningen DNK) har nok blitt mer positive etterhvert. Det kan hende at vår kirke i likhet med mange andre på dette veldig følsomme området, har vært tradisjonsbundet.

De kristne kirker har heller ikke nødvendigvis samme oppfatning av kremasjon. Det følger bl.a. av en noe forskjellig lære om mennesket og forskjellig forståelse av forholdet mellom ånd og materie, kropp og sjel. Først i 1963 åpnet den romersk-katolske kirke for at katolikker kunne anvende kremasjon. Den ortodokse kirke avviser kremasjon prinsipielt, mens det på offisielt hold i DNK ikke er noen prinsipiell motstand mot kremasjon; vi har dessuten en gravferdsliturgi som tar hensyn til at kremasjon kan skje i tilknytning til en kirkelig gjennomført bisettelse, og presten medvirker i krematoriet.