Noen ord og uttrykk i forbindelse med kirken

Mange ord og uttrykk knyttet til kirken kan være litt fremmede for mange. Derfor har vi lagd en liten "ordbok" som kan forklare dem. Lista kan bli utfylt etterhvert.

Liturgi: ordet kommer fra gresk og betyr "tjeneste." Brukes som betegnelse på ordningen for gudstjeneste (og for kirkelige handlinger). "Liturgi" er den mest anvendte betegnelse på gudstjenestene i den romersk - katolske og gresk-ortodokse kirke. Liturg er betegnelsen på den som forretter/leder gudstjenesten, normalt en ordinert prest.

Preludium (og postludium). Ordet (ordene) kommer fra latin. Verbet "ludere" (jfr. Ludo= jeg leker!)betyr " å leke, å spille," jfr. tilsvarende dobbeltbetydning av det engelske ordet "play.""Pre" betyr "for, foran" og "post" betyr "etter," m.a. o "forspill" og "etter-spill" = avsluttende spill. 

"Kyrie eleison" som er "bønneropet" tidlig i gudstjenesten er gresk og  betyr "Herre, vær barmhjertig." Ordene er hentet direkte fra NT og ble brukt av nødlidende som bad Jesus om hjelp.  Dette er et meget gammelt ledd i gudstjenesten, om enn formen har forandret seg.

Halleluja er hebraisk og betyr "pris Herren." 

Amen: ordet er hebraisk og betyr ordrett "la det stå fast, la det være sikkert." Ordet brukes av menigheten som uttrykk for tilslutning til den bønnen gudstjenestelederen har bedt på menighetens vegne. Derfor er det egentlig litt "meningsløst" når presten avslutter bønnen med å si "amen." (Det bør være selvsagt at presten slutter seg til sin egen bønn!) 

Gloria: ordet er latin og betyr "ære, herlighet." i vår gudstjeneste er "gloria" betegnelsen på "ære være Gud i det høyeste" og menighetssvaret. Også dette er et meget gammelt ledd i gudstjenesten, men også der har både formen og antall ganger det blir brukt i gudstjenesten endret seg. 

Sakrament: ordet kommer fra latin. et "sakrament" er et synlig middel (vann, brød og vin) som formidler Guds usynlige nåde. Vår kirke har to slike nådemidler, dåp og nattverd. Andre kirkesamfunn som har en annerledes definisjon av hva et sakrament er, har 7 sakramenter. I vår kirkes sakramentforståelse er det vesentlig at Jesus har innstiftet det (at det derfor er bibelsk forankret). 

Sakristi: Ordet stammer fra det samme som "sakrament," og betegner det rommet der man oppbevarer "de hellige ting," = ting/gjenstander som er vigslet til bruk i gudstjenesten, såsom alterlys, kalk og disk til nattverden, dåpsfat/kanne og messehakler. 

Hellig: ordet betyr "atskilt," "skilt ut," "viet til." Ordet er INGEN "moralsk karakterisering" dersom det anvendes på folk; da betyr det snarere at folk gjennom dåp og tro er "vigslet til, " kalt til tjeneste for Gud. Kirken (og menneskene som er kirken gjennom dåp og tro) kalles i NT og i trosbekjennelsen for "hellig." Det er ingen moralsk vurdering av hvordan kirken faktisk oppfører seg, men sier ganske enkelt at kirken består av mennesker og ordninger som er vigslet til tjeneste for Gud (for menneskenes del: gjennom dåp og tro). Helligdag var opprinnelig betegnelsen på en dag= søndag og førstedagene i de store høytidene som var utskilt til gudstjeneste. da keiser Konstantin den store gjorde kristendommen til statsreligion i romerriket, innførte han også søndagen som fridag (hellig dag) slik at alle, inklusive slaver, skulle kunne feire gudstjeneste den dagen. 

Påske. Ordet stammer fra et hebraisk ord som betyr "å gå forbi" og viser til en hendelse i forbindelse med Israels utferd fra Egypt under ledelse av Moses. Ordet viser dermed tilbake til kirkens "jødiske røtter," for israelittene feiret påske, etterhvert til minne om utferden fra Egypt. Som mye annet som kirken tok med seg fra jødene, gav den påsken et helt nytt innhold, ut fra det som skjedde ved Jesu lidelse, død og oppstandelse. Hvordan man skulle beregne når påsken skulle feires, var i "hine hårde dager" en kilde til konflikt mellom bl.a. den latinsk-romerske kristendomsform og keltisk kristendom (i Scotland, Irland). Ved synoden i Whitby i 664 e. Kr. ble det den latinsk- romerske måte å beregne påsken på som fikk gjennomslag, om det enn tok tid før den ble påtvunget/akseptert av den keltiske kirke. Det var en tilbakelagt konflikt da kristendommen ble innført i Norge. Jødene opererte med måneår, ikke solår som vi gjør. Derav beregningen av påskedagens plassering: første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. 

Skjærtorsdag: "skjær" kommer av det gammelnorske "skira" som betyr "ren" og viser til skikken i oldkirken med å gjenoppta botsgjørende i kirkens fulle nattverdfellesskap. Skjærtorsdag minnes vi Jesu innstiftelse  av nattverden, og hans vasking av disiplenes føtter (=forbilde for den uselviske tjeneste som Jesustroende er kalt til). I enkelte kirker markerer man fotvaskingen ved at man vasker hverandres føtter. Både før og etter reformasjonen i Storbritannia hadde monarken en spesiell forpliktelse på Skjærtorsdag: Monarken skulle invitere like mange av fattigfolk/småkårsfolk som han/hun var (40 om monarken var 40 år etc) til en "samling" ved hoffet. Der skulle monarken konkret vaske de invitertes føtter gjennom en enkel seremoni, og dette ble fulgt opp av et måltid samt utdeling av gaver som klær, mat etc til de inviterte. Det hele var ikke minst ment som en påminnelse til monarken om at han/hun skulle være folkets tjener og ikke bare folkets "sjef!" Liturgisk farge er fiolett.

Langfredag: dette synes å være et "særnorsk" navn på Jesu dødsdag. Ordet kan sikte til at dagen ble opplevd som ekstra lang for Jesus - men den mer prosaiske og derfor, i norsk sammenheng, mer sannsynlige henspilling, er til at den dagen var prekenen/gudsdtjenesten ekstra lang! På engelsk betegnes dagen som "Good Friday," "den gode fredagen." Den teologiske tolkningen vil da si at denne dagen var god for oss mennesker, for da døde Jesus for å sone verdens synd, på våre vegne. Men andre mener at betegnelsen kommer fra "God`s Friday" 0 "Guds fredag" - som kan tolkes dithen at det var den dagen da Gud realiserte sin frelsesplan for menneskene. 

Påskeaften. I tidligere tid ble gravleggelsen av Jesus markert ved en egen messe på dagen. det understreket realiteten av hans død. 

Påskedag var opprinnelig ukas første dag, og på den første dag i uka gikk kvinnene til Jesu grav og fant dem tom. Engler og/eller møte med den oppstandne gav forklaringen på den tomme grav: Jesus var stått opp, eller mer presist uttrykt: Gud hadde oppreist Jesus fra de døde. Uten påskedag ingen kristendom eller kirke. Derfor er påskedag kirkens største høytidsdag. Den liturgiske fargen er seiersfargen hvitt

Påskenatt: I tidlig kristen tid ble påskens hovedgudstjeneste" feiret påskenatt, når lyset begynte å "titte fram." Da fikk man med seg symbolikken i lysets komme som en henvisning til Jesu oppstandelse. 

Påskeuke/påskeoktav. Påskeuke er den korrekte betegnelsen på uka fra og med påskedag og IKKE slik en ofte kan se betegnelsen brukt, navnet på uka som innledes med dagen etter palmesøndag."Oktav" betyr "åtte" og står for de 8 dagene fra og med påskedag til og med 1. søndag etter påske. I oldkirken var det vanlig praksis å avslutte selve påskehøytiden med en gudstjeneste på det som nå kalles 1. søndag etter påske hos oss. 

Pinse kommer fra et gresk ord som betyr "50," og sier m.a.o at høytiden markeres 50 dager etter påske. Pinsen går opprinnelig tilbake til en jordbruksfest i Knaan, men som ble "historisert" ved at viktige aspekter ved Israelsfolkets frelseshistorie ble trukket inn og etterhvert fikk prege festen. Kristen pinse er forankret i fortellingen i Apostlenes Gjerninger om disiplene som fikk Den Hellige Ånd pinsedag da de var samlet i Jerusalem. Den liturgiske fargen er følgelig rød som skal gi assosiasjoner til tungene av ild som viste seg over disiplenes hoder. Pinsedag omtales ofte som "kirkens fødselsdag," med tanke på at den dagen sluttet flere tusen mennesker seg til apostlene som straks begynte å forkynne evangeliet. Fra en annen side kan pinsen også kaller for "misjonens fødselsdag," for hva er det apostlene gjør pinsedag om ikke nettopp å misjonere= fortelle andre om Jesus? Pinsen fikk etterhvert sin "oktav," slik at pinsetida i kirkeåret ble avsluttet 1. søndag etter pinse. Pinsen ble også en tid for dåp.

Evangelium: Ordet betyr "godt nytt" og brukes på litt forskjellig vis: som betegnelse på det kristne budskapet (jfr. uttrykke "å forkynne evangeliet") og mer presist om de fire evangelier i vårt NT - og om skrifter som ikke kom med i NT og utgir seg for å fortelle (sant) om Jesus.Det er mulig at ordet ble brukt ganske "teknisk" på et tidlig tidspunkt - forekomsten av ordet i evangeliene kan tyde på det. Forutfor Markusevangeliet som er det eldste av de fire evangeliene, hadde man bare muntlige overleveringer. Forskere har litt forskjellig mening om hvordan overleveringene ble overlevert, f.eks. om Jesu ord ble overlevert for seg og fortellingen om hans undere og det han gjorde for seg - og så en egen "bolk" med hans lidelseshistorie. Markus og de tre andre skapte i alle fall en ny litterær kategori med sine skrifter som fikk betegnelsen "evangelium." 

Kristen: ordet har sammenheng med "Kristus." "Kristus" er den greske gjengivelse av det hebraiske  "Messias" som betyr "den salvede" og ble anvendt om den israelse kongen og seinere om den forventede frelsesskikkelsen Gud ville sende i de siste tider. "Kristen" blir dermed en betegnelse på Jesustroende, og det var utenforstående som først gav de Jesustroende det navnet. Norge er det eneste land som har en betegnelse som "personlig kristen," - ordbruken er absurd og bør gå ut av språket snarest! For hva/hvem er en "upersonlig kristen?" begrepet har sin bakgrunn i tidligere tiders vekkelsesbevegelser som har framhevet betydningen av frelsesopplevelsen som viktig for å kunne kalle seg kristen, slik at mange har lagt inn i betegnelsen at for å være kristen må man ha en personligelsesopplevelse av følelsesmessig art. Underforstått: har man ikke hatt det -kan man da være kristen? Uheldigvis synes det da å ha utviklet seg tanker om et slags "A-lag" og "B-lag" av kristne. Begrepets historie er for lang til å gjengis her, men det er viktig å få fram: I dåpen blir vi kristne, gis vi kristennavnet. Det går det selvsagt an å avvise seinere når man vet at evangeliet tror man ikke på. For øvrig er det bare Gud som kan granske hjerter og nyrer når det gjelder den enkeltes tro! Det er ikke følelsesmessige opplevelser som avgjør om mennesker er kristne eller ei; det er troen og troens innhold...

Skriftemål. Mange kan forbinde dette med den romersk-katolske kirke og se for seg egne skriftestoler, men også vår kirke har skriftemål. Det kan foregå i en av to former: det allmenne skriftemål som skjer i en gudstjeneste, ofte i forkant av nattverden, der de som deltar, kneler og deltar i bønnene som bes av presten i et rituale foreskrevet på vegne av alle og deretter tilsies absolusjon= tilgivelse av syndene; privatskriftemålet der det enkelte menneske oppsøker presten i enerom og legger fram for ham/henne det man sliter med, det man har å bekjenne. Det avsluttes med absolusjonen= tilsigelse av syndenes forlatelse.Privatskriftemålet er av irsk-keltisk opprinnelse. Irske munker brakte med seg sine håndbøker for skriftemål/bot fra irske klostersamfunn til Europa på 3-400tallet. I og med at de bidro til å stifte eller prege mange minkeordener, spredte bruken av botsbøkene/privatskriftemålet seg både innenfor og utenfor klostervesenet. I vår kirke er det kanskje spesielt læstadianerne som har gjort bruk av (det allmenne) skriftemålet. Skriftemål kan være en viktig hjelp til å legge av seg/bli ferdig med vanskelige og/eller uoppgjorte ting man kan stri med og er selvsagt underlagt prestenes totale taushetsplikt. 

Kor: Den del av kirken som omfatter alter, døpefont (og ofte prekestol) og kalles for kor, fordi her pleide korene å stå. I middelalderens gudstjenester ble sangen/liturgien i gudstjenesten fortrinnsvis framført av ett eller flere kor samt liturg. Det er ofte en trapp med tre trinn opp til koret - tre - tallet viser til Treenigheten. Salmen mellom første og andre tekstlesning ble tidligere kalt for "gradualsalme." "Gradus er latin for "trapp" og indikerer altså hvor denne salmen ble sunget, nemlig framme i/ved koret. 

Våpenhus: rommet mellom ytterdør og dørene som fører inn i kirkens "skip." Kalles "våpenhus" fordi man her skulle sette fra seg våpen. Dette går tilbake til middelalderens skikker. 

Asylrett: Denne er IKKE nedfelt i noe lovverk! Betegnelsen viser tilbake til det som var praksis i middelalderen: klarte en lovovertreder å komme seg inn på kirkegården eller inn i kirken, kunne datidens svar på lensmannstjenesten IKKE gripe inn og ta lovovertreden. For kirken og kirkegården som kirkens "hage," var fredet. Man slåss eller arresterer ikke i Guds hus som ervigslet= atskilt til gudstjeneste/tilbedelse av Gud. Man må skille mellom hva man simpelthen "ikke gjorde" av respekt for helligdommen, og hva et lovverk faktisk tillater ved å ikke forby.

Eskjatologi= læren om de "siste ting." det handler om hva kirken tror om historiens slutt, hva som skal skje i forkant av det, læren om Guds dom, Kristi gjenkomst og Gudsrikets komme. 

Velsignelse: i en velsignelse tilsies Guds nåde og barmhjertighet over den velsignelsen gistil.  Den mest alminnelige velsignelse i gudstjenester og kirkelige handlinger i vår kirke er den "aronitiske" - så kalt etter bror til Moses, Aron, som var prest. denne velsignelsen (Herren velsigne deg og bevare deg osv) går altså tilbake til det Gamle Testamente. Men vi har også andre velsignelser.

Samarie: dette var betegnelsen på den tidligere "prestekjolen" i svart klede, som nå bare brukes av noen i den "eldre garde" av presteskapet i DNK. Til samarien hørte en hvit pipekrage. Pipekragen kom opprinnelig fra Spania der den kom på moten blant overklassen i det 14. århundre. Samarien var opprinnelig en offisiell embetsdrakt for kongens embetsmennog ble etterhvert symbolet for prestene som kongens kirkelige embetsmenn. Den danske folkekirken har beholdt samarie og pipekrage som prestenes embetsdrakt (ordet "embete" IKKE brukt i betydningen "statsansatte!) 

Misjon: Ordet kommer av et latinsk ord som betyr å "sende," "være sendt." Ordet kan brukes om alle som forkynner evangeliet til folk, men tradisjonelt i norsk sammenheng brukes det helst om misjonærer som sendes ut for å forkynne evangeliet i ord og gjerning til andre land og folkeslag. Ordet brukes også i forbindelse med organisasjoner som har utbredelsen av evangeliet som sin "hjertesak," såsom Det Norske Misjonsselskap, Den Norske Sjømannsmisjon m.m. Ordet kan og bør også brukes om det som er den kristne kirkes hovedoppgave: å bringe evangeliet til folk, forkynne det i ord og gjerning og gjennom mange forskjellige aktiviteter. 

Åpenbaring. Ordet betyr å "avdekke, avsløre, gi seg til kjenne, la andre få kjenne/ se en som man er." Ordet brukes i kristen sammenheng fortrinnsvis om Gud som åpenbarer seg/avdekker hvem han er i Jesus Kristus. Bibelen kan betegnes som åpenbaring, fordi den forteller om Jesus og inneholder Guds åpenbaringer til Israels folk i GT. Ordet kan også brukes av enkeltmennesker som påstår de har hatt spesielle visjoner eller budskap direkte fra Gud. 

Konfirmasjon: kommer av det latinske "confirmare" som betyr "bekrefte, støtte, styrke." Nøyaktig hvilken betydning av ordet som brukes av kirken, vil avhenge av den til enhver tid gjeldende forståelse av hva kirkelig konfirmasjon er. Se for øvrig egen artikkel om "konfirmasjon." Dåpen trenger ingen bekreftelse. Konfirmasjon betyr IKKE "bekreftelse av dåpsløftet." I moderne teologi finner man to hovedbetydninger innenfor vår kirke: enten at Gud bekrefter sine løfter til oss, eller at kirkens konfirmasjon/konfirmantundervisning handler om å styrke, støtte konfirmantenes tro. Forskjellige kirker har forskjellig forståelse av konfirmasjon. I den romersk-katolske og den ortodokse kirke er konfirmasjonen et sakrament, noe den ikke er i lutherske kirker. Ikke alle lutherske kirker har konfirmasjon. 

Kollekt: kommer av latin, fra et ord som betyr "å samle." Mange forbinder kanskje ordet med pengeinnsamlig i kirken, altså som et annet ord for "ofring," men "kollekt" blir også brukt om den bønnen som følger rett etter "Ære være Gud" med menighetssvar. Den bønnen som enten leses eller messes av forrettende prest, "samler opp i seg" det som er den spesifikke søn- eller helligdagens spesielle "temaer." Disse bønnene har tradisjonelt en fast oppbygning i innledning og avslutning, mens partiet "midt i mellom" varierer med dagens innhold. 

Krusifiks: kommer av det latinske ordet for "kors." Ordet brukes oftere i den romersk-katolske og den ortodokse kirke enn i protestantiske kirker. På krusifikset sees den den korsfestede Kristus, mens korsene i protestantiske kirker som regel er uten den korsfestede. Tanken bak det "tomme" korset har vært at etter sin oppstandelse er den oppstandne i him, hos Gud og kan/bør ikke framstilles på korset - som etter påskedagen er tomt. Dette er nok en teologisk tanke som har stått sterkere i den reformerte kirke enn i den lutherske. 

Biskop. Ordet betyr opprinnelig "tilsynsperson." Det er strid om hva de første kristne la inn i ordet/funksjonene til tilsynspersonen, og synspunktene reflekterer ofte de respektive trossamfunns oppfatninger og kan demonstrere hvor vanskelig det kan være å være en objektiv fortolker uavhengig av det trossamfunn man tilhører. Altfor ofte kan det demonstrere hvor farlig enkelt det er å lese sitt trossamfunns synspunkt inn i Den Hellige Skrift - mens det skulle vært omvendt: at Skriften skulle lede an i teologiske synspunkter og kirkens lære. En biskop i vår kirke har det øverste tilsynsansvar for kirkens lære og liv. Prinsipielt (og det er i grunnen ganske teoretisk) kan prester og menighet nekte å adlyde en biskop hvis de kan påvise at vedkommende lærer i strid med Skriften, og i en luthersk sammenheng er biskopen prinsipielt ikke noe "annerledes" enn en prest. Dette er et "lavere" syn på bispeembetet enn hva andre kristne kirker har, f.eks. den katolske, anglikanske og gresk-ortodokse kirke. Her har biskopen en ganske annen og separat myndighet formidlet gjennom bispeordinasjonen. Bispeembetet oppfattes gjerne som et enhetssymbol. I noen kirker tenkes det slik at den myndighet en "vanlig" prest har, ikke så mye kommer fra hans/hennes ordinasjon som fra det at han/hun utøver sin tjeneste "på vegne av" biskopen eller er "delegert" myndighet fra biskopen; med andre ord: bispeembetet er det primære, og presteembetet "avledet" av det. 

For noen kirker er den "apostoliske suksesjon" en del av selve kirkens vesen. Det betyr at det er fundamentalt og uoppgivelig for en kirke at biskoper ordineres av biskoper som er ordinert av biskoper osv i en ubrutt rekkefølge like tilbake til Peter, Jesu apostel som betraktes som den første biskop. Man viser gjerne til Jesu ord til Peter om at han er "klippen" som Jesus vil bygge sin kirke på og som gis "nøklemakten" til å "binde og løse" = å tilgi eller ikke tilgi. (Matt. 16. 18-19) Den romersk-katolske, den gresk-ortodokse og den anglikanske kirke oppfatter denne apostoliske suksesjon som fundamental i den teologiske forståelse av hva en kirke er. Forholdet til betydningen av den apostoliske suksesjon er noe av det som virkelig skaper vanskeligheter i arbeidet for kirkelig enhet. 

En biskop i vår kirke er øverste myndighet i sitt bispedømme, og ingen andre biskoper eller andre kirkelige instanser har rett til å pålegge noe eller blande seg inn i den enkelte biskops ledelse av sitt bispedømme.

Bispemøte. I vår kirke møtes bispekollegiet noen ganger i året for å behandle forskjellige spørsmål. Bispemøtet kan ikke beordre den enkelte biskop til noe som helst. I andre kirkesamfunn kan slike bispemøter ha en mye større kirkerettslig myndighet. Går man tilbake i kirkehistorien var det i sin tid en sterk konflikt gjennom en meget lang tid mellom dem som ønsket at kirkelige konsil= møter av den verdensomfattende kirke (før reformasjonen) skulle være kirkens aller øverste organ, og dem som ville at kirkens øverste leder, paven, skulle være det. Kanskje finnes noe av den spenningen der fremdeles i den romersk-katolske kirke? 

Diakoni. Ordet kommer fra gresk og betyr "tjeneste," og ordet "diakon" betyr følgelig "tjener." Opprinnelig var det et helt nøytralt begrep, men i kirkelig sammenheng kom det etterhvert til å bety noe mer - og forskjellig, avhengig av hvilket kirkesamfunn man tilhører. I oldkirken var diakonene de som hadde som sin spesielle opppgave omsorgen for fattige og syke. Etterhvert ble "diakon" den laveste "graden" i presteembetet som ble forstått som tredelt: diakon. prest og biskop. Et slikt tredelt embete har man stadig f.eks i den anglikanske kirke. Der har kvinner lenge kunnet bli ordinert til diakontjeneste- men det tok mange flere år før de fikk bli ordinert til prest= forvning av sakramentene. I vår kirke er en diakon en som har sitt spesielle oppgave omsorg for mennesker. En diakon skal gjerne ha f.eks. en sjukepleierutdanning samt en tilleggsutdanning (på et år) som man kan få. f.eks.  ved Norges Diakonhøyskole. Vår kirke har et noe uavklart forhold mellom hvilke oppgaver som tilligger prestene som sjelesørgere og diakonen som omsorgsperson.

Kateket: ordet er en yrkestitel for en som har som sitt ansvar å stå for undervisningen i kristen tro og liv i menigheten. Ordet kommer opprinnelig fra det greske "kathedra" som betyr "lærestol" - vi finner igjen ordet i vårt "kateter." Ordet "katekumen" ble i oldkirken brukt om dem som mok undervisning i kfristen tro - opprinnelig i forkant av dåpen. Ideelt bør en kateket ha i sin utdanning kristendom som fag samt pedagogikk.

Hverken kateket - eller diakonstillingene er lovpålagt.

Faste. Å faste er å avstå enten helt fra mat eller fra visse typer mat. Faste forekommer i mange religioner og er derfor ikke noe spesielt for jødedommen, kristendommen eller islam. På de første kristnes tid fastet mange jøder frivillig på tirsdag og torsdag. Derfor la de kristne sin/sine fastedag(er) på onsdag og fredag.Opprinnelig var fasten på ukedagene helt frivillig, mens det var pålagt å faste kvelden forutfor en høytidsdag, som jul, påske og pinse. Da den lange fastetiden før påske var utviklet, ble det i denne perioden forbudt å gifte seg og/eller ha seksuelle relasjoner. Kjernen i faste er at man skal distansere seg fra det sanselige, materielle og dennesidige og konsentrere seg om det åndelige.

Kirke. Ordet kommer fra det greske adjekrivet "kyriake" som betyr "det som hører Herren til." Herren er Kristus. Ordet brukes til tider også som en "oversettelse" av det hebraiske ordet "qahal" som bedre bør oversettes med "menighet, eller det greske "ecclesia." Qahal/ecclesia framhever fellesskapet av menneskene (i en gudstjeneste), mens "kyriake" betoner tilhørigheten til Herren Kristus. "Kirke" gjenfinnes i det skotske "kirke," det engelske "church," det tyske "kirche," mens "ecclesia" gjenfinnes i det franske "l`eglise" og det engelske adjektivet "ecclesiastical" og beslektede ord. Ordet sikter primært på menneskene som tilhører Kristus, den kristne menighet, men har i stor grad kommet til å betegne huset der de Kristustroende kommer sammen til gudstjeneste.

Kapell. Ordet kommer fra "capella," kappe - som sikter til kappen til St. Martin av Tours. Deretter kom det til å betegne huset der hans kappe var oppbevart og seinere til å betegne et bygg det ble holdt gudstjenester i, men som ikke var definert som kirke (soknekirke). Ordet kunne (og kan) derfor brukes om private kirkebygg, steder for andakter og gudstjenester på sjukehus osv. Tidligere hadde man såkalte "kapelldistrikt" innenfor de enkelte sokn. Ordet brukes av engelske metodister som navn på deres kirkebygg. "Kapell" kan også være betegnelsen på et eget (side)rom i en katedral med eget alter.

Kapellan: en prest som betjente et kapell. "Kapellan" ble titel på en prest underordnet soknepresten som var den administrative leder i et sokn/prestegjeld. Det fantes "kallskapellaner" og "residerende kapellaner," der sistnevnte kunne ha noe større selvstendighet enn førstnevnte. Dessuten var det lønnsforskjeller. Disse titlene er nå borte.

Sokn. Det er betegnelsen på den grunnleggende enheten i Den Norske kirke. Tidligere anvendte man ordet "prestegjeld," og et prestegjeld kunne bestå av ett eller flere sokn. Nå har man valgt å la det ordet gå ut og gjøre soknet til den grunnleggende enheten. Ordningen med oppdelingen av kirken i bispedømmer og sokn kom for alvor i gang på 1100-tallet, men var ikke ferdig utbygd før på 1200-tallet. En prest kunne betjene flere soknekirker, altså hovedkirken i det enkelte sokn. Etterhvert fikk hver soknekirke sin egen prest, sokneprest. Der det kom flere prester i prestegjeldet, soknene, ble soknepresten den administrativt overordnede. Mye av dette er i dag forandret med utbyggingen av rådslinjen i DNK og med utvikling av stillingen som daglig leder/kirkeverge.

Del denne siden